Et land fullt av voksne barn

Om individuell frihet, tankefrihet og hvorfor vi må slutte å be staten holde oss i hånda

Vi kaller oss frie mennesker i et fritt land.
Men hvor fri er du egentlig, når du aldri har lært å tenke selv?

Vi har bygget et samfunn hvor trygghet trumfer ansvar, og hvor "tillit til systemet" betyr at du helst ikke skal stille for mange spørsmål. Kritisk tenkning er byttet ut med faktasjekkere. Ansvar er outsourcet til byråkrater. Og når noe går galt? Vel, da ringer vi staten – ikke speilet.

Vi har blitt et land fullt av voksne barn.

Individuell frihet høres fint ut. Men det krever noe av deg.

Frihet er ikke bare å få slippe. Det er også å måtte velge.
Du må stå i konsekvensene av valgene dine – uten garanti, uten støttehjul.
Og det er her mange nordmenn feiler. For vi har aldri trengt å lære det.

Vi er vant til å ha staten som trygghetsnett, veileder og vaktmester.
Som en slags kollektiv forelder.
Og foreldrene våre har lært oss: "Gjør som vi sier, så passer vi på deg."

Men hva skjer når den samme staten ikke lenger kan passe på deg?
Hva skjer når det er DU som må være voksen?

Tankefrihet er den glemte delen av frihet.

Det hjelper lite å kunne si hva du vil – om du ikke tør tenke det først.
Tankefrihet er friheten til å stille spørsmål selv når svaret er ubehagelig.
Det er friheten til å stå alene i stormen, uten å be om kollektiv godkjenning.

Vi har ytringsfrihet på papiret, men i praksis er det mange som ikke tør bruke den.
Ikke fordi de blir kneblet, men fordi de er opplært til å ikke gå utenfor rammene.
Vi er et lydig folk. Vi reiser oss i kø. Vi snakker ikke for høyt.
Og vi klager aldri på mamma staten – med mindre det er trygt og godkjent.

Men skal vi komme oss videre som samfunn, må vi tørre mer.

Vi må tørre å være ukomfortable.
Vi må tørre å tenke nytt, selv når det skurrer med det vi lærte på NRK og TV2.
Vi må tørre å si nei, selv når systemet sier ja.
Og vi må tørre å ta ansvar – for egne valg, egne liv, egne tanker.

For frihet uten ansvar er bare barnslig egoisme.
Og ansvar uten frihet er bare lydighet.

Begge deler sammen? Det er voksen frihet. Og det er på tide vi prøver det.